En siste takling for Oddemann

Les Øyvind Mo Larsens siste hilsen til Odd Helge «Oddemann» Dønnum.

"Men, faen Larsen, du må holde øynene på ballen og ikke snu ryggen til når noen kjører ei skuddfinte på deg...!" 

Jeg er 13 år og spiller på småguttelaget til Ull/Kisa, er fortsatt liten av vekst og jeg har hørt disse ropene fra sidelinja siden jeg seks år gammel begynte å spille fotball.

Ropene fra sidelinja kommer fra Oddemann Dønnum. Han var min aller første motivator og oppdrager utenfor hjemmets fire vegger. Og en som lot oss få dyrke konkurranseinstinktet fra før vi kunne knyte lissene våre sjøl. 

Og vi lærte disiplin. Og innsats. Det var han jo selv en eksponent for. Jeg siterer fritt fra et kampreferat i lokalavisen fra den gang Oddemann selv var aktiv og knallhard midtstopper:

"Midtstopper Dønnum maste motstanderne ned i torva, etter først å ha skalla dem halvt i svime...". 

Det er sitatet sitt det. Ikke rart han ba en lettvekter av en 13-åring om å gå inn i dueller som det sto om livet. Oddemann krevde ikke annet fra oss enn disiplin og full innsats. Og at kvalitet er viktig.

Oddemann var av det slaget som toppet laget, og han er den eneste treneren jeg har spilt for og vunnet trofeer med. Småguttelaget vant Romerikscupen i 1982. Vi slo Kløfta i finalen. Vi vant også DNC-turneringen hjemme på Jessheim stadion som miniputter. Da slo vi Eidsvold Turn i finalen.

Parenteser i fotballhistorien. Store øyeblikk for oss små som var med.

Juniorlaget han trente fikk bronsemedalje i Norway Cup. Jeg husker ikke året (tror det var 1985), men jeg glemmer aldri at Ull/Kisa slo den brasilianske attraksjonen Faap fra Sao Paulo 5-0.

De gule og grønne sto for sambataktene. Brasilianerne ble sure - og så til de grader utspilt. Kisa vant lett, med brødrene Joelsen i front. Sola var gul og grønn på Ekebergsletta. Vi dro hjem og feiret seieren på Copaca Nordbytjernet.

VG skrev følgende om kampen dagen etter: Brasiliansk samba kom til kort mot norske hallingkast.  

Oddemann var god til å skape lagfølelse og et miljø utenfor banen. Vi kan nok bare gjette hvor mange halve griser han ga bort som premie i loddsalget til laget han trente. 

Lagene jeg spilte på fikk to eller tre griser opp gjennom årene. Pengene fra loddsalget gikk til innkjøp av gule og grønne Norwich-drakter, bestilt fra England, og avslutningsturer etter sesongen.

De klødde no' jævlig, men vi hadde klubbens tøffeste draktsett. Det kan jeg garantere!

Oddemann hadde kallenavn på spillerne sine: "Ænton", "Fjellis", "Klædden", "Torpa", "Æffie". And the list goes on. Jeg var liten av vekst og veide like mye som bakbeinet på en av grisene han ga bort til laget. Mitt draktnummer var 11. Kallenavnet mitt var "Stil" Larsen (stilasjen) fordi jeg var kort. Og hver gang han delte ut drakt til meg sa han "ett 1-tall på ryggen og ett 1-tall foran på brystet..."

Oddemann er død. Han ble 72 år gammel. Han satte markante spor etter seg. 

Mine små historier og betraktninger om denne hedersmannen kan ganges opp med minst 1.000. Vi er nemlig mange som bærer på våre helt egne minner om Oddemann Dønnum.

Han så hver enkelt av oss. Også oss som ikke var så gode til å takle som mini- og lilleputtspillere.

Det kommer vi aldri til å glemme. Vi glemmer aldri Odd Helge «Oddemann» Dønnum.

PS! Oddemann begraves i Råholt kirke onsdag 6. desember. Der stiller vi. Med knottene først.

Skrevet og gjengitt med tilatelse fra RB-journalist og Jessheim-patriot Øyvind Mo Larsen.

Annonse: