Avskjedshilsen fra Biffen

Etter 16 år i klubben totalt, hvor 13 har vært som keepertrener og etter hvert altmuligmann rundt både Ull/Kisas A-lag og ellers, er jeg nå inne i mine to siste måneder som ansatt. Fra 1. januar har jeg som romeriking fått mitt livs mulighet og nye oppgaver venter i Lillestrøm Sportsklubb. Etter så mange år hvor jeg alltid har valgt Ull/Kisa og ikke minst lojalitet til noen av menneskene jeg har jobbet fryktelig tett med, er tiden riktig for å prøve noe nytt.

Jeg kunne greiet ut om årene som har gått, og om hva jeg mener om årene som kommer. Dog skal jeg forsøke å være kortfattet og presis rundt mine tanker om tingenes tilstand dags dato.

For meg vil alltid A-laget i Ull/Kisa Fotball være det desidert viktigste i klubben. Jeg er av den oppfatningen at topp bygger bredde, ikke motsatt. Siden det historiske opprykket til 1.divisjon i 2011 har man gradvis bygd toppfotball-kultur. Det tar tid og det kommer det fortsatt til å ta. Og selv om vi dessverre ikke lyktes med å komme tilbake til fotballens nivå 2 i 2022, så må det med kraft og ressurser forsøkes igjen allerede neste år.

Om ikke A-laget til Ull/Kisa er ambisiøst, så vil interessen og entusiasmen, som gradvis er økende blant barn og unge i gult og grønt, ebbe ut. Det vil være umulig å samle noen tusen mennesker på Jessheim Stadion i ny og ne. Det vil være drømmer som ikke kan oppnås i egen klubb og det vil være kritisk for selve klubbdriften med de økonomiske mulighetene som ligger i dagens fotball i form av spillerlogistikk. De siste fem-seks årene har Ull/Kisa Fotball hatt en netto fortjeneste på spillersalg på nesten 7 millioner kroner. Det tilsvarer altså en drøy million inn i klubbdriften hvert år og er på nivå med det de klart største sponsorene har bidratt med årlig.

Jeg var heldig som fikk utvikle meg og jobbe over tid, spesielt i Cato Strømbergs mange år som daglig leder. Det gir erfaring og kompetanse på områder mange ikke er klar over hvor viktige er i en fotballklubb. Jeg tror riktige mennesker i samme klubbroller, over tid, er den viktigste årsaken til for eksempel årene 2017 og 2018, som er klubbhistoriens beste sportslige år noen gang. Kontinuitet er en floskel i dagens fotball, men likevel så utrolig viktig.

Strukturen og retningen i utviklingsavdelingen i Ull/Kisa Fotball har blitt klarere og tydeligere de siste årene. Utviklingsarbeid tar tid, men i fremtiden vil vi garantert se enda flere fotballspillere på A-laget fra Jessheim og omegn. Elias Sebastian Solberg ble solgt til Juventus i fjor og er i LSK nå. Aleksander Opsahl og Sean Nilsen-Modebe er i ferd med å slå seg inn i dagens A-tropp, og det gror godt nedover.

Det viktigste som gjøres med unge spillere, som vil bli gode, er å forklare hvor tøft det faktisk er å bli A-lagspiller, selv i en klubb som Ull/Kisa. Nåløyet er fryktelig trangt. Der en spiller konkurrerer med sin egen årgang i den aldersbestemte fotballen, skal man på et A-lag konkurrere om spilletid med rundt 15 andre årganger i tillegg.

Det er snaut 200.000 fotballspillere på gutte- og herresiden i Norge. I Eliteserien, OBOS-ligaen og PostNord-ligaen er det til sammen 60 lag og kun plass til rundt 1200 fotballspillere. Av disse er vel igjen noen hundre fra andre land enn Norge. Veien inn er knalltøff.

Et annet faktum er også at Ull/Kisa Fotball (foreløpig) ikke har avskiltet noen egne unggutter fra lokalområdet i overgangen fra junior- til seniorfotball, som har stått i det, gått en annen vei og spilt i OBOS eller Eliteserien for andre klubber. De få lokale guttene som har klart det, har spilt for Ull/Kisas A-lag først. Vi har altså ingen eksempler som Eric Kitolano eller Vegard Kongsro (Odd-systemet-Ull/Kisa-Eliteserien), Nikolas Walstad, Vetle Dragsnes og Mikkel Rakneberg (LSK-systemet-Ull/Kisa-Eliteserien) eller Niklas Sandberg (Sandnes Ulf-Ull/Kisa-Eliteserien).

I Ull/Kisa Fotball-familien finnes også en voldsom bredde med gutter og jenter i alle aldre. Bak A-laget har man en utviklingsavdeling som skal driftes. Vårt fotballakademi er blitt veldig populært og man har arrangementer og turneringer hvor frivillige og foreldre skal organiseres. Klubben må jobbe politisk, for med kun Jessheim Stadion, Skogmo og Idrettsparken, trengs det flere baneflater. Man har trofaste, lojale og fantastiske sponsorer, men må jobbe knallhardt for å få med flere, og dermed øke markedsinntektene. I tillegg må Ull/Kisa bli enda mer synlige i hjertet av Jessheim sentrum, for å bygge interesse.

Til å holde i alt jeg nevner i avsnittet over har man i dag en for liten administrasjon. Altså; Det ligger for mye forskjellige oppgaver på for få mennesker, til å gjennomføre ting med den kvaliteten som både kreves og trengs.

Jeg tror også det er viktig at man blir klarere og tydeligere på hva Ull/Kisa Fotball skal være, for man kan ikke være litt av alt. I mine øyne bør man etter hvert gå dypere inn i materien med et markert klubbskille mellom topp og bredde. Akkurat nå sliter de to delene litt i hverandre.

Veien videre kommer jeg uansett til å følge tett, nå litt mer fra utsiden. Vi sees på Jessheim Stadion!

Biffen